Nord-Karmøy Historielag


	Mandag 27. Juni 2022 - 07:22
	Hovedside Om historielaget Styret Bli medlem Boksamling Nettressurser norgeshistorie.no historisk leksikon 2. v-krigsleksikon Våre falne Gard og Bygd Alle artiklene FrØ-bladene Søk Google Artikkel- og forfattersøk Linker i nettsidene Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk) Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu. Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks". Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web). FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet. Tilfeldig ord/uttrykk: Helming Halvparten. Se hele oversikten her.	Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_1 Fortellinger og sagn >> Spor etter kongsgard på Avaldsnes: 2 Sagaspor Spor etter kongsgard på Avaldsnes: 2 Sagaspor Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu. Referanse: 910_7_103 Skrevet av Aadne Utvik - 11.03.2018 På folkeskolen hadde vi «soga» som eget fag. Det var allmenn historie. Men vi hørte også om Snorres kongesagaer. På kongsgarden på Avaldsnes kunne sagaskrivere fortelle om dramatiske hendelser. Men «Snorre» måtte jeg selv skaffe meg. Jeg gikk kanskje i 6. klasse da jeg syklet til Haugesund og oppsøkte bokhandler Nils Sund. Der ba jeg om å få den nyeste utgaven av «Snorre». Det var ei tjukk bok som faktisk var gitt ut under krigen. Tittelen var Snorres Konge Sogor, oversatt av Steinar Schjøtt, utgitt på Gyldendal 1942. Språket var gammeldags, selv for oss som hadde nynorsk som opplæringsmål. Det var særlig spennende å lese om kongene som besøkte Avaldsnes. Tenk at Olav Tryggvason fikk høre om kong Augvald! Snorre Sturlason forteller Faksimile fra «Snorre-boka». Tegning Erik Werenskiold. «Det er fortalt at ein kveld kong Olav var i gjestebod på Ogvaldsnes, kom det ein gamal og over lag klokmælt mann, som hadde ein sid hatt og var einøygd; denne mannen kunde fortelja om alle land. […] Kongen spurde hånom om han visste kven Ogvald hadde vore, som garden og neset hadde fått namn etter. Framandkaren segjer at Ogvald var ein konge og ein stor hermann, og han dyrka mest ei ku, som han hadde med seg kvar han fór, og han tykte det var helsebot i mjølki hennar når han drakk jamt av henne.» I fortsettelsen kom det fram at den kristne kongen trodde han hadde hatt besøk av selveste Odin. Tegningene i boka var flotte. En av tegningene ble spesiell for meg. Landskapet virket kjent. Mannen gikk jo langs den stranda som i dag kalles Uvikstrand! På høyden oppe på Avaldsnesneset hadde tegneren plassert mange bygninger. Den nordligste så ut til å være en kirke. I Snorre-boka leste jeg om svært dramatiske hendelser over flere kapitler i Soga om Olav den heilage. Stormannssønnen Åsbjørn kom seilende nordfra Trondarnes til kongsgarden på Ogvaldsnes. Der hogg han hodet av kongens årmann Tore Sel. Fra da av ble Åsbjørn kjent under tilnavnet Selsbane. Dramatikk til tusen. Erling Skjalgsson fra Sola ankom kongsgarden med en stor flokk væpnede jærbuer og kong Olav ble presset til å benåde Erlings nære frende Åsbjørn Selsbane. Disse hendelsene på Avaldsnes skjerpet konfliktene kong Olav hadde med stormennene omkring i riket. Det endte med kongens nederlag på Stiklestad seks år seinere. Sagaspel Sagaspelet i Billarhålå 1950. Foto Esther Haavik. Under 700-års jubileet for Olavskirken i 1950 ble det oppført et såkalt «sagaspel». Det het Møte mellom Olav Haraldsson og Erling Skjalgsson på Avaldsnes i påskehelgi 1024, skrevet av Vigleik Rosseland, mangeårig lærer på Utgarden Fylkesskule ved Kopervik. Min far var med i jubileumskomitéen, så jeg fulgte godt med i forberedelsene gjennom mange måneder. Sagaspelet foregikk nedi Billarhålå, sør for driftsbygningen på prestegarden. Festdagene økte den historiske interessen for befolkningen på Haugalandet #910_7_104. Og jeg fortsatte å undre meg om hvor kongsgardens hus og havn hadde vært i vikingtid. Snorre hadde ikke skildret landskapet på Avaldsnes. I Soga om Harald Hårfagre var Avaldsnes kun nevnt én gang og det var hvor kongen gjerne bodde på sine eldre dager. Som voksen ble det mye historisk stoff å sette seg inn i. Og det var viktig å ta vare det som lokale forteller kunne minnes om «gamle dager». Håkon-kongene på Avaldsnes Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons brorsønn, skrev Håkon Håkonssons saga. Der kan vi lese om kongen: «Han lot bygge en steinkirke på Avaldsnes, som er den fjerde største herredskirken i Norge.» Kirken ble viet til helgenkongen Olav den hellige og fikk navnet Sankt Olavs kirke. Håkon 4 Håkonsson ble en fyrste av europeisk format (1217-1263). Kongens sønnesønn Håkon 5 Magnusson ble konge i 1299. Håkon gjorde Avaldsnes til et synlig maktsenter. Det forstår vi av at Håkon fra 1308 organiserte et kollegium av prester knyttet til Olavskirken. Fra den tid var Avaldsnes et lærdomssete. Olavskirken var en av fire kirker med denne spesielle status, kalt kollegiatkirker. De tre andre var i Norges eldste by Tunsberg, landets største by Bjørgvin, og i den nye hovedstaden Oslo. Da Håkon døde i 1319 hadde han ingen arving på mannssiden. Men storhetstiden ble kortvarig. Under Håkon 6 Magnussons regjeringstid (1343-1380) skjedde den største katastrofen i norsk historie. En pest kjent som Svartedauden kom også til Norge. På få tiår døde minst tredjeparten av landets befolkning av ulike pestangrep. Men ikke nok med det … Spor fra brann i kongsgarden (1368) og prestegarden (1698)? Middelalderens kongsgard sett fra sørvest. Illustrasjon Arkikon v/Ragnar Børsheim. Tegnet på grunnlag av de nyeste arkeologiske forskningsdata. Tyske kjøpmenn, kalt hanseatene, herjet langs norskekysten på 1300-tallet. Hanseatene ønsket privilegier for handel til Bergen, noe det norske styret motsatte seg. Den politiske konflikten førte til krigstilstand. Det er skrevet at hanseatene satte fyr på alle kongsgardens bygninger på Avaldsnes høsten 1368. Men de skriftlige beretninger er mangelfulle. Brannen må ha gjort et sterkt inntrykk på folket ved Karmsundet. Folk og fe ble med ett husløse og mistet alt. Og jeg tenker på de verdifulle eiendeler og dokumenter til konge og presteskap. Alt ble borte for alltid. For en tragedie! Midt på Karmøy bodde islendingen Tormod Torfæus fra 1665. Han er blitt kalt for «Norges Snorre». Torfæus hadde embete som «kongelig historieskriver» og ga ut fire store bind om Norges historie på latin #86_5_105. Avaldsnes kirke var hans kirke, og han ble gravlagt under kirkens kor i 1719. Vi skulle forvente at Torfæus ville skrevet om lokale sagn eller beretninger om branntragedien i 1368. Men jeg har lett forgjeves etter beretninger om brannkatastrofen i den store norske oversettelsen. I bind 7 forteller Torfæus kun at hanseatene herjet langs kysten: «Håkon ble opphisset i berettiget vrede. Han lyste alle tyskere fredløse og forbød dem å handle med eller bosette seg blant hans egne undersåtter, særlig i Bergen.» Men hva med brannen på prestegarden i hans levetid? Den hendelsen har jeg kun funnet i bind 1, i en bisetning, og i samband med omtale av kong Augvald: «En stein som var bygget til minnesmerke, kan dessuten besiktiges, men den som var for kua, sprakk i småbiter fordi den ikke tålte heten, da alle bygningene på Augvaldsnes brant ned den 14. august i året 1698, utenom et lite fotstykke …» Og det var det. Avaldsnes-song (2) Avaldsnes, gamle grend, fremste sogebygd i landet, full av feders verk og ande, du er vidt i verdi kjend. Augvald, Harald, Olav vanka på det store, fagre nes. Kongehird du til deg sanka, Avaldsnes.
	Webdesign av Ivar Stange \| ivarstange /æt/ gmail /dot/ com

Søk

Spor etter kongsgard på Avaldsnes: 2 Sagaspor

På folkeskolen hadde vi «soga» som eget fag. Det var allmenn historie. Men vi hørte også om Snorres kongesagaer. På kongsgarden på Avaldsnes kunne sagaskrivere fortelle om dramatiske hendelser. Men «Snorre» måtte jeg selv skaffe meg.